Soloppgang og vulkan? hvor ble det av?

Ja, vi hadde altså bestemt oss for å ta turen for å se på den aktive vulkanen Merapi, som ligger et stykke utenfor Yogia. Vi hadde bestilt oss tur med noen som arragerer slike turer. Og skulle ta klatere opp på fjellet ved siden av Merapi, vi skulle begynne kl ett om natta og se soloppgang når vi kom opp for så å gå ned igjen. I yogia hadde det regnet hele dagen, så vi var alle litt skeptiske til turen, men fikk beskjed om at det IKKE hadde regnet noe oppe ved vulkanen, så vi besteme oss derfor for å ta turen likevel. Dette var da natt til søndag.





Så lørdag kveld startet turen, i starten gikk det veldig fint, eller det gikk bedre og bedre for alle etter hvert som vi begynte på stigningen oppover. Det var t.o.m stjerneklart, så humøret og motivasjonen var på topp. Så kom regnet. Da vi hadde kommet oss forbi topp nr 2, regnet det en god del, og da sank i allefall min motivasjon ganske mye, og det ble mer og mer tåkete. Da vi omsider kom oss på toppen, skjønte vel de fleste av oss at vi hverken skulle få noe soloppgang eller en vulkan utsikt. Og på toppen ble vi stående i regnet og fryse i over en time for å vente på at det skulle bli lyst.
Det var en skuffet gjeng som måtte innse at turen ikke hadde levd helt opp til forventingene. Og det var vanskelig å mottivere seg for at vi skulle ta turen ned med føtter som verket. Men mest av alt ville vi alle få varmen igjen, så det var veldig greit å bare gå nedover.


På veien ned fikk vi etter hvert se hvor vi hadde gått, og det er helt utrolig at vi i det hele tatt hadde klart å klatre opp der. Nå var det i tillegg vått når vi gikk nedover, så det skulle ikke mye til for å skli, og med bratte skrenter på begge kanter, gjaldt det å være forsiktig.





Stien??

Vi fikk også etter hvert en fin utsikt (vel den var sikkert kjempe flott for de som ikke har høydeskrekk) og når vi begynte å nærme oss de siste 3km på veien ned fikk vi se noen lekene apekatter i trærne over oss, det var vel i grunn det som ble høydepunktet på hele turen, det var godt det var noe i allefall...
Endelig nede, var det et ubeskrivelig følelse, jeg tror jeg aldri har vært så sliten, ikke bare at man hadde vondt i beina, men vi hadde i tillegg ikke sovet hele natta. Vi slet vel alle litt med å stå på beina etterpå.
Men mer eller mindre klarte vi alle å komme oss ned uten de store skadene, det er ikke verst bare det.

I ettertid kan vi sikkert bare le av det hele, men det er temelig surt å dra på en slik tur og ikke få noe igjen for det, men på det postive siden fikk vi oss en skikkelig trenningsøkt, det kjennes i allefall sånn ut akkurat nå...